Hovedregelen ved samlivsbrudd mellom samboere er at hver av samboerne beholder egen formue og gjeld. Dette utgangspunktet modifiseres av reglene om vederlagskrav med grunnlag i berikelsesprinsipper og bestemmelsene i hustandsfellesskapsloven. Regelverket for økonomisk oppgjør for samboere bygges i stor grad på prinsipper utledet av rettspraksis, mens sameieloven og tvangsfullbyrdelsesloven også gir noen regler.
Vi bruker leilighet/bolig som eksempel. Først må eierforholdene fastlegges. De reelle eierforholdene er avgjørende. Formelle eierforhold (f.eks hjemmel i grunnboken) har betydning som bevismomenter, men er ikke i seg selv avgjørende. Er eierforholdene fortsatt uklare må man derfor vurdere videre.
Utgangspunktet ved kjøp er at avtaleparten er eier. Eierandelen vil som oftest fremgå av kjøpekontrakten mellom kjøper og selger. For fast eiendom kan skjøtet gi veiledning, men vi ser ofte at dette er feil. Derfor kan også annet skriftlig grunnlag (e-poster, sms ol.) være av betydning.
Det er en flytende overgang mellom sameie på avtalegrunnlag og sameie basert på partenes bidrag til ervervet, men «avtale trumfer erverv». Sameieloven § 2 sier at dersom det ikke er «grunnlag for anna» skal samlivspartene anses for å eie en halvpart hver. Når sameiet etableres skal andelens størrelse settes i forhold til størrelsen på partenes reelle ervervsbidrag – altså det du har bidratt med. Legger vi til grunn at eierandelene ikke er avtalt (samboeravtale) eller sikkert kan fastlegges, er altså bidragene fra den enkelte samboer/sameier avgjørende. En part kan enten bidra direkte – med kontanter/egenkapital/nedbetaling, eller indirekte – med oppussing, barnepass, forbruksutfigter m.m – men da utover sin ideelle halvdel.
Videre vil graden av felles prosjekt ha betydning for fastleggelse av eierandel. Felles bolig med felles barn er lett et felles prosjekt.
Høyesterett har også godtatt stilltiende og forutsetningsvise avtaler og at eierandel/sameie er avtalt. De aktuelle dommene gjaldt riktignok ekteskap, men det er liten grunn å stille strengere krav i samboerforhold. Vurderingsmomentene fra rettspraksis er: Hvilket fellesskap/enighet var det rundt selve låneopptaket, er lånet benyttet til felles beste, var kjøpet av leiligheten et felles anliggende for partene, hva var årsaken til at bare den ene sto ansvarlig utad, er tilbakebetalingen basert på begges innsats, hvem har bidratt til nedbetalingen så langt etc.
Som nevnt innledningsvis kan det imidlertid tenkes at en samboer uansett har rett på vederlagskrav fra den andre med grunnlag i berikelsesprinsipper, men det skal en del til. I utgangspunktet skal verdioverføringer i samboerforhold ikke kompenseres og vilkårene er strenge: For det første må den samboeren som krever vederlag ha tilført den andre en betydelig økonomisk fordel. For det andre tilkjennes vederlag bare – og så langt – rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon. Terskelen i rimelighetsvurderingen er altså høy. Relevante momenter er størrelsen på bidraget, om bidraget har egeninteresse, som betaling av husleie, og hvor nødvendig denne innsatsen har vært. Slike krav blir ofte svært begrenset.
