Verken ordlyden i straffeloven § 78 bokstav e eller tidligere praksis gir imidlertid et klart svar på hvordan det skal kompenseres for lang saksbehandlingstid i straffesaker. Skal tiden i fengsel reduseres eller kan straffen omgjøres til for eksempel betinget dom eller samfunnsstraff?
Den 29. januar 2016 avsa Høyesterett en dom som gir klare retningslinjer for når det skal gjøres fradrag og når straffen skal omgjøres til en mildere straffart. Saken ble behandlet av Høyesterett i storkammer og er derfor av vektig prinsipiell betydning.
Fradrag i straff for lang behandlingstid
Utgangspunktet etter dommen er at det skal gjøres fradrag i straffen. Det vil si at i de tilfeller det er tale om fengselsstraff, skal lang behandlingstid hos politiet/påtalemyndighetene medføre at tiltalte får mindre straff enn hva som tilfelle dersom saksbehandlingstiden ikke har trukket ut.
Høyesterett uttaler imidlertid at dette kun er et utgangspunkt, og at det finnes en rekke tilfeller hvor omgjøring av straffen er det mest rimelige alternativet. Det uttales blant annet at «tidsforløpet» kan tilsi en mildere straffart. Videre kan straffen omgjøres når det snakk om fengselsstraffer som i utgangspunktet er korte. Dersom det straffbare forholdet normalt medfører en ubetinget fengselsstraff på to måneder i fengsel, er omgjøring det mest nærliggende alternativet.
I tillegg uttales det at dersom saksbehandlingstiden er blitt svært lang som følge av graverende forhold fra det offentlige side, kan dette også medføre at lange ubetingede fengselsstraffer omgjøres til en mildere straffart.
Når foreligger lang «liggetid» i straffesaker?
Dommen gir også føringer for når det foreligger lang saksbehandlingstid hos påtalemyndighetene som skal få innvirkning på straffeutmålingen. I den aktuelle saken var det tale om en total saksbehandlingstid på rundt tre år, inkludert ankebehandling i lagmannsretten og Høyesterett. Dette fikk ikke virkning for straffeutmålingen som følge av særskilte forhold i den konkrete saken. Det blir imidlertid uttalt at det i saker hvor erkjennelse og forholdsvis tidlig avklaring av fakta foreligger, bør den totale saksbehandlingstiden ligge rundt to år.
Det er «liggetiden» som det blir gitt kompensasjon for i straffeutmålingen i storkammeravgjørelsen. Med «liggetid» siktes det til den delen av saksbehandlingen hvor det har vært total inaktivitet i saksbehandlingen (se avsnitt 33). Det gis i den forbindelse uttalelser for hvordan slik tid skal beregnes. I den aktuelle saken hadde politiet innstilt på tiltale i begynnelsen av januar 2014. Statsadvokaten tok deretter ut endelig tiltale i midten av juni samme år, og anmodet i midten av september berammelse av hovedforhandling. I januar 2015 ble hovedforhandlingen i tingretten avholdt. Tingretten og lagmannsretten la til grunn en liggetid på ett år. Høyesterett kommer imidlertid til at statsadvokaten skal tilkjennes en viss tid for å vurdere politiets forslag tiltale, og anså derfor liggetiden i saken å ligge rundt syv til åtte måneder. Dette ble imidlertid ansett for å være lang nok tid til at det skulle gis kompensasjon til tiltalte.
Høyesterett oppstiller riktignok en fleksibel grense for hvilke tilfeller som skal medføre fradrag i straffen og hvilke tilfeller straffen skal omgjøres, men gir fortsatt klare retningslinjer for grensedragningen. Dommen viser uansett på hvor viktig påtalemyndighetens effektivitet er ved straffesaksbehandling.
Ta gjerne kontakt med oss i Avco ved spørsmål om saksbehandlingen i straffesaker, oppdrag som forsvarer eller andre strafferettslige spørsmål.
Les dommen i sin helhet på Lovdata sine sider her:
