HØYESTERETT AVKLARER SPØRSMÅL OM FORELDELSE INNENFOR ENTREPRISERETTEN

I dom avsagt den 12. januar 2023 (HR-2023-00093-A) avklarte Høyesterett spørsmål om foreldelse av erstatningskrav i entreprisesak. Saken gjaldt spørsmålet om en entreprenør hadde erkjent forpliktelsen etter foreldelsesloven § 14 ved å ha gjort ulike forsøk på mangelsutbedringer og ved den kontakt entreprenøren hadde hatt med byggherren i den forbindelse.

Fra dommens sammendrag hitsettes:

«En entreprenør forsøkte over lang tid forgjeves å utbedre en mangel ved et oppført leilighetsbygg. Boligkjøperne reiste erstatningssak mot byggherren. Denne reiste regressøksmål mot entreprenøren, og ble i tingretten og lagmannsretten tilkjent det samme erstatningsbeløp som selskapet selv var dømt til å betale til kjøperne. Entreprenøren hadde påtatt seg å undersøke og utbedre feil som var påberopt. Høyesteretts flertall på tre dommere kom i motsetning til tingretten og lagmannsretten til at dette ikke kunne ses som en fristavbrytende godkjenning av erstatningsansvar for mangelen, jf. foreldelsesloven § 14, da et slikt ansvar ikke var positivt og noenlunde klart erkjent.»

Nærmere om Høyesteretts tolkning av foreldelsesloven § 14

Høyesterett tok ved sin tolkning av foreldelsesloven § 14 utgangspunkt i lovens ordlyd, og påpekte at vurderingskriteriene er utpenslet nærmere i rettspraksis. I lys av rettspraksis fant Høyesterett at hvorvidt det foreligger en fristavbrytende erkjennelse, vil bero på en nærmere tolkning av skyldneres utsagn og handlemåte, hvor det avgjørende er om skyldneren «positivt og noenlunde klart» må anses å ha erkjent forpliktelsen. Det ble presisert at det ikke er tilstrekkelig at skyldnerens handlemåte gir fordringshaveren rimelig grunn til å unnlate å ta fristavbrytende skritt, som har vært et tema i juridisk teori.

Det kreves altså at skyldnerens opptreden objektivt sett oppfattes som en erkjennelse.

Om betydningen av å utføre konkrete utbedringsforsøk ble det blant annet påpekt at skyldnerens handlemåte må fortolkes innenfor den kontraktuelle rammen – og partenes forhold ellers som handlemåten inngår i. Det ble i den forbindelse vist til at det i enkelte kontraktsforhold foreligger en utbedringsplikt også i tilfeller partene er uenige om det foreligger mangel, og at entreprenørens utbedringer i så tilfelle kan være en erkjennelse av denne plikten, men ikke en erkjennelse av at det foreligger mangel som entreprenøren har et videre ansvar for. Dette ble påpekt å blant annet ha sammenheng med at erstatningsansvar forutsetter at flere vilkår er oppfylt.

Høyesteretts konkrete vurdering og konklusjon

I dommens avsnitt 64 konkluderer Høyesterett slik:

«[. …] Selskapet hadde etter kontrakten plikt til å utbedre påberopte feil og mangler, og siktemålet var i hele perioden å avdekke og utbedre tekniske feil ved varmeanlegget. Den egentlige årsaken til, og dermed omfanget av, problemene med varmestyringen i leilighetene, var fremdeles ukjent for partene. Betonmasts handlemåte – utbedringsforsøkene – kan da ikke forstås som en noenlunde klar erkjennelse av selskapets aktuelle erstatningsansvar for manglene.»

Avsluttende merknader.

Foruten Høyesteretts klargjøring knyttet til tolkningen av foreldelsesloven § 14, er domspremissene relativt konkrete. Det er således ikke til å komme unna at spørsmålet om hvorvidt det foreligger en fristavbrytende erkjennelse, vil bero på en nærmere tolkning av skyldneres utsagn og handlemåte i den enkelte sak, hvor det avgjørende er om skyldneren «positivt og noenlunde klart» må anses å ha erkjent forpliktelsen. Dommen er i alle tilfeller en påminnelse om at foreldelsesreglene er underlagt en streng objektiv fortolkning, hvor det er lite rom for skjønn.

I AVCO har vi dyktige advokater som arbeider med entrepriserett, og som kan kontaktes ved behov.

Artikkelen er skrevet av assosiert partner og advokat, Karoline Hagen

    Ditt navn (obligatorisk)

    E-post (obligatorisk)

    Telefon (obligatorisk)

    Emne

    Melding