Bakgrunn
Saken dreide seg om en arbeidstaker som over en periode på nesten tre år hadde vært sykemeldt fra jobben i varierende grad. I deler av perioden var arbeidstaker i full jobb. Arbeidsgiveren mente at arbeidstakeren ikke lenger var i stand til å oppfylle sine arbeidsoppgaver med de helseutfordringer han hadde og valgte derfor å si opp vedkommende. Arbeidsgiver mente at de ikke hadde mulighet til å tilby redusert stilling med varig tilrettelegging tilpasset arbeidstakeren.
Lagmannsrettens vurdering
Ved oppsigelse begrunnet i arbeidstakers sykdom står arbeidsgivers tilretteleggingsplikt og utsiktene til bedret arbeidsevne sentralt. Dette er også sentrale spørsmål vurdert av lagmannsretten i denne saken.
Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt
Lagmannsretten skulle ta stilling til om oppsigelsen var saklig begrunnet i arbeidstakers forhold, og et av spørsmålene domstolen gikk nærmere inn på var om arbeidsgiver hadde oppfylt sin tilretteleggingsplikt, det vil si plikten til å tilrettelegge arbeidet slik at arbeidstakeren kunne fortsette i stillingen til tross for sykdommen.
Retten viste til at det var svakheter ved tilretteleggingen, som at arbeidstaker ikke på nytt ble prøvd på en spesifikk avdeling, at arbeidstaker ble oppsagt før utprøvingstiden var utgått, og før utprøvingen var mer utførlig evaluert. Lagmannsrettens flertall konkluderte likevel, under tvil, med at arbeidsgiveren hadde oppfylt denne plikten tilstrekkelig da arbeidsgivers oppfatning var at arbeidstakeren ikke ville greie å stå i den aktuelle stillingen.
Utsikten til å gjenoppta arbeid innen rimelig tid
Lagmannsretten gikk så videre til vilkåret om prognosene for gjenopptakelse av arbeidet innen rimelig tid. Etter en mer omfattende vurdering konkluderte rettens flertall med at det ikke var rimelige utsikter til at arbeidstakeren kunne gjenoppta arbeidet innen en overskuelig fremtid.
I vurderingen av arbeidstakers utsikt til å gjenoppta arbeid innen rimelig tid, gikk lagmannsretten inn på særlig to spørsmål; for det første hvilket beviskrav som gjelder ved vurderingen av om en arbeidstaker vil kunne gjenoppta sitt arbeid, for det andre hvilken betydning faktiske forhold som skjer etter oppsigelse skal ha.
Interesseavveiningen
Lagmannsretten går til slutt inn på at det med utgangspunkt i oppsigelsesgrunnlaget og arbeidsavtalen må foretas en konkret skjønnsmessig avveining av virksomhetens og den ansattes interesser. Spørsmålet for vurderingen var om det etter en samlet avveining av begge parters behov, anses rimelig og naturlig at arbeidsforholdet avsluttes.
Selv om lagmannsretten under tvil kom til at arbeidsgiver hadde oppfylt tilretteleggingsplikten, la retten vekt på svakhetene ved tilretteleggingen, årsakene til sykdomsfraværene og arbeidstakers lange arbeidsforhold, og konkluderte med at arbeidsgivers interesser måtte vike for arbeidstakers interesser. Det var altså ikke rimelig og naturlig at arbeidsforholdet måtte avsluttes.
Betydning for arbeidsgivere og arbeidstakere
Denne dommen understreker viktigheten av at arbeidsgivere nøye vurderer tilretteleggingsmulighetene før de går til oppsigelse på grunn av sykdom. Arbeidsgivere må kunne dokumentere at de har gjort alt som med rimelighet kan forventes for å tilrettelegge arbeidet for den syke arbeidstakeren.
For arbeidstakere betyr dette at de har en sterk beskyttelse mot oppsigelse på grunn av sykdom, så lenge det er en realistisk mulighet for at de kan komme tilbake til arbeid med passende tilrettelegging.
Avslutning
Lagmannsrettens avgjørelse i LF-2024-154530 gir en viktig påminnelse om balansen mellom arbeidsgivers behov for å opprettholde en effektiv drift og arbeidstakers rett til beskyttelse ved sykdom. Det er avgjørende at begge parter er klar over sine rettigheter og plikter i slike situasjoner.
