Deltidsansattes fortrinnsrett
Fortrinnsretten er betinget av at arbeidstakeren kvalifiserer for stillingen, og kan ikke gjøres gjeldende dersom den medfører vesentlig ulempe for arbeidsgiver jf. aml. § 14-3 (2). Det er ingen krav til ansettelsestid for at den deltidsansatte skal ha fortrinnsrett. Fortrinnsretten varer så lenge arbeidstakeren er deltidsansatt.
Arbeidsgiver har en drøftelsesplikt med arbeidstaker der det er fremmet krav om fortrinnsrett fra en deltidsansatt. Spørsmålet om ansettelse i stillingen skal så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det jf. aml. § 14-3 (3).
Det er flere ulike grunnlag i arbeidsmiljøloven som gir rett til å gjøre gjeldende fortrinnsrett til en stilling. For eksempel har en arbeidstaker som er sagt opp grunnet virksomhetens forhold fortrinnsrett til ansettelse i samme virksomhet etter aml. § 14-2 (1). Fordi det foreligger flere grunnlag for fortrinnsrett har lovgiver oppstilt prioritetsregler. Tidligere faste ansatte som er sagt opp har prioritet som går foran deltidsansattes rett jf. aml. § 14-3 (4).
Tvister mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om deltidsansattes rett til utvidet stilling skal behandles i tvisteløsningsnemnda. Tvisten kan ikke bringes inn for domstolene før den har vært prøvd for nemnda og avgjørelse foreligger, jf. aml. § 17-2. Arbeidstilsynet er sekretariat for tvisteløsningsnemnda og foretar saksforberedelsen. En tvist må fremmes skriftlig og senest fire uker etter at arbeidsgiver har avslått arbeidstakers krav.
Dom fra Høyesterett fra 2016 kan ikke lenger legges til grunn
I 2016 avsa Høyesterett en dom i sak om erstatningskrav fra en deltidsansatt mot arbeidsgiveren (HR-2016-867-A). En arbeidstaker jobbet deltid som sykepleier og hadde gjort gjeldende fortrinnsrett til en del av en utlyst heltidsstilling. Hun ønsket å komme opp i en stillingsprosent på 100%. Arbeidstakeren fikk avslag på søknaden om fortrinnsrett til stillingen, og hun brakte saken inn for tvisteløsningsnemnda. I tvisteløsningsnemnda fikk hun medhold i at hennes fortrinnsrett var krenket.
Arbeidsgiveren innrettet seg ikke etter avgjørelsen i tvisteløsningsnemnda, og arbeidstakeren anla derfor erstatningssak mot arbeidsgiveren for tingretten.
Spørsmålet i erstatningssaken var om arbeidsgiveren var forhindret fra å gjøre gjeldende at nemndas vedtak var feil fordi saken ikke var brakt inn for domstolene innen den fristen som arbeidsmiljøloven § 17-2 fastsetter. Dersom en slik innsigelse kunne gjøres gjeldende var spørsmålet om nemndas vedtak var feil.
I tingretten ble arbeidsgiver dømt til å betale erstatning til arbeidstakeren. Dommen ble stadfestet i lagmannsretten.
Arbeidsgiveren anket saken til Høyesterett som frifant arbeidsgiveren for erstatningskravet.
Avgjørelsen ble avsagt under dissens. Flertallet på tre dommere kom til at arbeidsgiveren fortsatt kunne gjøre gjeldende at nemndas vedtak var feil og kom til at arbeidstakeren ikke hadde krav på erstatning. De to dommerne som utgjorde mindretallet mente at innsigelsen om feil i nemndas vedtak ikke kunne gjøres gjeldende når arbeidsgiveren hadde oversittet søksmålsfristen for å bringe saken inn for domstolene.
Dommen viste at arbeidsmiljøloven § 14-3 den gang ikke åpnet opp for at en arbeidstaker kunne gjøre krav på å få tre inn i en del av en utlyst stilling. Hele stillingen måtte aksepteres. Dette synspunktet kan imidlertid ikke lenger legges til grunn etter at arbeidsmiljøloven § 14-3 fikk følgende tilføyelse gjeldende fra 1. januar 2019: «Fortrinnsretten kan også gjelde en del av en stilling». Nå kan altså en deltidsansatts fortrinnsrett til utvidet stilling også anvendes på en avgrenset del av en utlyst stilling, som altså er det motsatte av den konklusjonen Høyesterett kom til i dommen fra 2016.
