Høyesteretts sak gjaldt en arbeidstaker i oljeservicebransjen. Han hadde en arbeidstidsordning som gikk ut på veksling mellom fastlagte disponibelperioder og friperioder. Arbeid skulle fortrinnsvis legges til disponibelperiodene, men han kunne også bli kalt ut i friperiodene.
Arbeidstakeren hadde fått innvilget redusert arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 (4). Han mente derfor at disponibeltiden – de perioder han fortrinnsvis kunne bli kalt ut på sokkelen av arbeidsgiver – skulle reduseres tilsvarende. Han mente at disponibeltiden er å anse som arbeidstid etter aml. §§ 10-1 (1) og 10-2 (4) fordi han stod til disposisjon for arbeidsgiver i hele disposisjonstiden. Videre mente han det rent faktisk var en permanent beredskapsvakt utenfor arbeidsstedet, jf. aml. § 10-4 (3). Endelig mente han at disponibeltid også er arbeidstid etter EU-domstolens praksis.
Høyesterett skulle derfor ta stilling til om retten til redusert arbeidstid etter aml. § 10-2 (4) også måtte føre til at antallet årlige disponibeldager skulle settes ned med en tilsvarende prosentsats.
Etter først å ha konkludert med at arbeidstidsbegrepet i aml. § 10-2 (4) ikke kan forstås på noen annen måte enn i § 10-1 (1), drøfter Høyesterett om disponibeltid er arbeidstid etter § 10-1.
Arbeidstid etter aml. § 10-1 (1) er den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Høyesterett finner ikke klare holdepunkter for om disponibeltid er arbeidstid i lovens ordlyd, forarbeider eller Høyesteretts egne avgjørelser.
Etter å ha fastslått at legaldefinisjonen av arbeidstid i § 10-1 første ledd gjennomfører direktivets arbeidstidsbegrep og må tolkes i samsvar med dette, ser Høyesterett på forståelsen av arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 basert på EU-domstolens praksis og oppsummerer forståelsen slik:
«Vilkårene i artikkel 2 nr. 1 kan være oppfylt selv om arbeidstakeren ikke befinner seg på arbeidsstedet for å utføre arbeid. Men i slike situasjoner kreves det noe mer enn at arbeidstakeren i den aktuelle perioden er underlagt arbeidsgivers styrings- og instruksjonsrett. Arbeidstakeren må være pålagt begrensninger som objektivt sett og i meget betydelig omfang påvirker mulighetene for å disponere over fritiden og forfølge egne interesser. Hvis responstiden under stand-by bare er noen få minutter, er utgangspunktet at hele perioden regnes som arbeidstid. Lengre responstid vil tale mot å anse stand-by som arbeidstid. Det må uansett foretas en samlet vurdering, hvor også hyppigheten av utkallingene og andre elementer trekkes inn.»
Anvendt på den konkrete saken konkluderer Høyesterett med at disponibeltid ikke er arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1. Varslingstiden varierte fra flere dager til noen timer, men var vesentlig lengre enn bare noen få minutter. Arbeidstaker var heller ikke underlagt instrukser eller restriksjoner fra arbeidsgiver før han ble kalt ut på sokkelen og kunne drive med fritidsinteresser og være sammen med familien.
Selv om Høyesterett på dette grunnlag konkluderte med at disponibeltid dermed heller ikke regnes som arbeidstid etter aml. § 10-1 (1), drøftet retten også om noe annet følger av bestemmelsene om beredskapsvakt i aml. § 10-4 (3).
Høyesterett la vekt på at disponibelplanen er en ordning for plassering av ordinær arbeidstid, mens beredskap er noe som kommer i tillegg, og at uttrykket «beredskapsvakt» signaliserer tydelig at det må dreie seg om en vaktordning og at arbeidstakeren må være forberedt på å møte uventede og akutte situasjoner. Høyesterett la til grunn at beredskapsvakt i utgangspunktet ikke er arbeidstid. Og uansett ble ikke disponibeltiden ansett å være beredskapsvakt.
Den ansatte fikk derfor ikke medhold i at disponibeltid er arbeidstid og hadde dermed ikke rett til å få redusert antall disponibeldager tilsvarende det som arbeidstiden var redusert med.
