Lønnstyveri

 

Hvis du som arbeidsgiver ikke betaler lønn eller andre ytelser som arbeidstaker har krav på, kan du risikere å bli dømt for lønnstyveri.

Med virkning fra 1.1.22 har Stortinget vedtatt to nye bestemmelser i straffeloven (§§395 og 396) som gjør lønnstyveri straffbart. Lønnstyveri kan straffes med bot eller fengsel inntil 2 år eller inntil 6 år om overtredelsen er grov.

Lønnstyveri er det når arbeidsgiver bevisst ikke utbetaler eller utbetaler for lite lønn, feriepenger eller andre godtgjørelser som arbeidstaker har krav på. Men det er ikke bare slike utbetalinger som rammes av bestemmelsen. Det fremgår av lovforarbeidene at også manglende oppgjør av naturalytelser, ulempetillegg og utgiftsdekning rammes av lønnstyveribestemmelsen. Det samme gjelder lønnstrekk uten hjemmel i aml. § 14-15 (2).

Også andre tilfeller rammes av straffebestemmelsen, f.eks. om arbeidsgiver først utbetaler korrekt lønn, men krever at arbeidstaker skal tilbakebetale deler av lønnen (payback) eller at den lønnen som utbetales, er lavere enn den som oppgis i lønnsslippen. Det samme gjelder hvor det oppgis korrekt lønn, men underbetalingen skjer ved at arbeidsgiver gjennomfører urettmessige trekk i lønnen.

Om grunnlaget for arbeidsgivers betalingsforpliktelse er arbeidsavtale eller bygger på lov eller forskrift, spiller ingen rolle. Straffebestemmelsen rammer lønntyveri uavhengig av om forpliktelsen bygger på avtale eller lov/forskrift. Som lovhjemlede forpliktelser som er vernet, viser  lovforarbeidene til forpliktelser etter allmenngjøringsforskrifter etter allmenngjøringsloven, arbeidsgivers plikt til å betale minst 40 prosent overtidstillegg etter arbeidsmiljøloven § 10-6 (11) og feriegodtgjøring etter ferieloven.

Det fremgår av lovforarbeidene at de nye bestemmelsene er begrunnet i risikoen for at seriøse virksomheter skal utkonkurreres av virksomheter som underbetaler og at det er snakk om handlinger som ofte fratar særlig sårbare arbeidstakere penger til livsopphold, og som derfor er til stor skade for dem som rammes. Det uttales derfor at lønnstyveri er handlinger som er «klart straffverdige».

Det er den som utilbørlig og med forsett om en uberettiget vinning misligholder plikt til å yte lønn, mv., som kan straffes etter bestemmelsen. Formålet med lovbestemmelsen er å ramme arbeidsgivere som bevisst «stjeler» av arbeidstakers lønn eller annen godtgjøring for å berike seg selv. Uaktsomt lønnstyveri rammes ikke av straffebestemmelsen.

Straffesubjektet er nøytralt angitt og knyttet opp mot gjerningsbeskrivelsen i straffebudet, dvs. «Den som ikke overholder plikt til å yte lønn …». I lovens forarbeider legges til grunn at dette i praksis vil innebære samme avgrensing som følger av arbeidsgiverdefinisjonen etter arbeidsmiljøloven § 1-8 andre ledd, ettersom betalingsforpliktelsen for den type ytelse som det her er snakk om, påligger arbeidsgiver.

Det vil ikke være grunnlag for straff dersom arbeidsgiver har en berettiget grunn til ikke å betale, for eksempel fordi arbeidstaker faktisk ikke har utført det aktuelle arbeidet. I så fall vil ikke vilkåret om at arbeidstaker har rett til lønnsutbetalingen, være oppfylt.

Straffeloven § 15 innebærer at også medvirkning til lønnstyveri vil kunne straffes. I lovforarbeidene uttales at medvirkere til lønnstyveri vil kunne finnes utenfor virksomheten eller det kan være ansatte hos arbeidsgiver. Departementet utelukker ikke at det etter omstendighetene vil kunne være grunnlag for å gjøre et medvirkeransvar gjeldende for arbeidstakere som bistår sin arbeidsgiver i lovbruddet. Det legges imidlertid til grunn at det i praksis ikke vil være aktuelt å straffeforfølge arbeidstaker som blir direkte utsatt for lønnstyveriet, selv om denne faktisk bidrar ved gjennomføring av handlingen, som ved et «payback-arrangement».