Det verserer mange ulike begreper i saker om barn. Når det kommer til barneloven, snakker vi i all hovedsak om saker som gjelder foreldreansvar, fast bosted for barnet og samvær. I det videre ser vi på samvær,

Barnet har rett til samvær med begge foreldrene, uansett om foreldrene bor hver for seg, jf. barneloven § 42. Foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Den ene forelderen kan derfor som den klare hovedregel ikke nekte den andre forelderen samvær med barnet. Det må foreligge holdepunkter for unntak fra hovedregelen. Dette kan f.eks. være tilfellet dersom den ene forelderen ikke er egnet til å være sammen med barnet. I disse tilfellene er ikke alternativet kun å utelukke samvær med barnet. Det kan utføres samvær under tilsyn, jf. barneloven § 43. I slike tilfeller må retten bestemme samvær under tilsyn fra offentlige myndigheter.
Omfanget av samværet er ofte et konflikttema mellom foreldre. Utgangspunktet er klart: Barnet har rett på samvær med begge foreldrene. Den av foreldrene som barnet ikke bor med, har rett på samvær med barnet. Unntaket er om annet er avtalt eller rettskraftig avgjort av domstolene.

Det anbefales alltid at foreldre i samråd med barnet blir enige om samvær og bosted. På generelt grunnlag er ingen tjent med å ta en sak til domstolene – man må bli enige. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utarbeidet en mal for samværsavtale (avtale om foreldresamarbeid) som kan brukes, se https://www.bufdir.no/Familie/mekling/Avtale_om_foreldresamarbeid/.Alternativt kan foreldrene søke hjelp hos advokat for å få i stand en god avtale.

Vurderingen av samværets omfang har et klart og utvetydig utgangspunkt: Hva er det beste for barnet? Vurderingen må alltid gjøres konkret i hvert enkelt tilfelle etter forholdene slik de er på tidspunktet for vurderingen (nåtidsvurdering). Barneloven § 43 oppregner momenter det kan legges vekt på, og momentene er ikke uttømmende:
– Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt
– Hvor gammelt barnet er
– Reiseavstanden mellom foreldrene
– Hensynet til barnet ellers

Alle barn har rett til å bli hørt i saker som handler om barn, jf. barneloven § 31. Loven bestemmer at etter hvert som barnet blir i stand til å danne sine egne synspunkter om det en sak handler om, skal alle, herunder foreldrene, advokater, offentlige organer og domstolen, høre på hva barnet har å si før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold for barnet. I denne vurderingen skal det legges vekt på hvor gammelt og hvor modent barnet er. Loven bestemmer som hovedregel at barn som er fylt 7 år og yngre barn som kan danne sine egne synspunkter, skal få informasjon og mulighet til å si sin mening før det blir tatt avgjørelser om personlige forhold for barnet om f.eks. foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og samvær. Barnets mening skal bli vektlagt etter alder og modenhet. Hvis barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Med andre ord: Har barnet en mening, så skal denne følges. Har du en sak hvor barnet uttaler et ønske om samvær, så skal dette ønsket som den klare hovedregelen innfris. Her må ikke foreldrene blande sine interesser med barnets interesser.