Utgangspunktet er at avtaler er bindende etter sitt innhold. Hvis det står i avtalen hvordan den kan sies opp eller opphøre, så er dette måten å avslutte avtalen på. Et eksempel er husleieavtaler som sier at avtalen opphører etter en bestemt tid. Husleieloven sier for øvrig at avtalen kan sies opp på nærmere bestemte vilkår. Det kan være formkrav til oppsigelse, f.eks. at oppsigelse skal opplyse om bestemte ting, være skriftlig og til en konkret person.

Hvis avtalen ikke sier noe om oppsigelse eller opphør, så er det i norsk rett regler for hvordan en avtale kan opphøre. Reglene kan være lovfestet, f.eks. kjøpsloven eller avtaleloven, eller ulovfestet. Reglene kan lede til at en avtale helt eller delvis opphører, eller at avtalen må revideres.

Et avtalebrudd kan føre til at en avtale opphører. Avtalebrudd foreligger dersom en av kontraktspartene ikke oppfyller avtalen etter sitt innhold. Dette formuleres gjerne som et brudd på prinsippet om ytelse mot ytelse. Når et avtalebrudd fører til at avtalen opphører, skjer det normalt i form av en heving av avtalen. For heving kreves vesentlig mislighold av avtalen.
Avtalebrudd kan være habilitetsmangler, altså at part i avtalen ikke hadde kompetanse til å binde seg rettslig. Det kan også foreligge formmangler dersom en avtale ikke innfrir formkrav. Et eksempel er testament eller ektepakt mellom ektefeller, hvor hhv. arveloven og ekteskapsloven har klare formkrav til slike avtaler. Det kan foreligger innholdsmangler i en avtale, dvs. at på grunn av innholdet i avtalen så er den ikke bindende. Til slutt kan avtalebrudd foreligge pga. mangler ved måten avtalen kom i stand på (tilblivelsen). Eksempelvis var en part utsatt for tvang, eller det har skjedd forfalskning av dokumenter ifm. avtaleinngåelsen.