Sakens bakgrunn
Wolt har inngått standardavtaler med budene hvor de formelt er klassifisert som selvstendige oppdragstakere (enkeltpersonforetak/frilansere). I saken anførte budene likevel at de i praksis arbeider som ordinære arbeidstakere, og at domstolene derfor måtte overprøve den kontraktsmessige klassifiseringen gjennom en konkret helhetsvurdering etter arbeidsmiljøloven § 1-8.
I tingretten fikk leveringsbudene medhold i at de skulle anses som arbeidstakere. Wolt anket, og hovedspørsmålet for lagmannsretten var om budene i realiteten var selvstendige oppdragstakere eller arbeidstakere.
Wolt driver en digital plattform som kobler sammen leverandører (typisk restauranter), kunder og leveringsbud. Leveringsoppdrag formidles gjennom en egen bud-app. Når en bestilling er akseptert av leverandøren, fordeler Wolts algoritme oppdrag til bud basert på blant annet tilgjengelighet, geografisk plassering, kjøretøytype og spesialkrav. Budet får tilbud om oppdrag i appen, ser sentral informasjon, og må akseptere eller avslå innen en frist på inntil 60 sekunder – ellers avslås oppdraget automatisk. Vederlaget per levering er dynamisk og påvirkes av flere faktorer, som blant annet avstand, type bestilling og værforhold.
Rettens vurdering
Det rettslige utgangspunktet for rettens vurdering var arbeidsmiljøloven § 1-8 (1):
Med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid for og underordnet en annen. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll. Det skal legges til grunn at det foreligger et arbeidstakerforhold med mindre oppdragsgiver gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold.
Personlig arbeidskraft: Retten la til grunn at budene i praksis stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, fordi vikarordningen, selv om den formelt kan registreres i appen, fremstår som lite praktisk og i realiteten ikke benyttes. Dette momentet trakk isolert sett i retning av arbeidstakerstatus, men ble ikke tillagt avgjørende vekt når budene samtidig har stor frihet til å velge når og hvilke oppdrag de tar.
Løpende disposisjon vs. enkeltoppdrag og resultatansvar: Et sentralt skille i rettens analyse var om budene løpende stiller arbeidskraften til disposisjon, eller om relasjonen i større grad består av avgrensede enkeltoppdrag med et tydeligere resultatansvar. Lagmannsretten mente budene ikke løpende stiller sin arbeidskraft til disposisjon, fordi de står fritt til å bestemme når de vil være tilgjengelige og hvilke oppdrag de vil akseptere. Retten la også vekt på at budene bærer en vesentlig del av risikoen for arbeidsresultatet, særlig knyttet til at leveringen faktisk skjer i tide. Samlet pekte disse momentene i retning av oppdragstakerforhold.
Styring, ledelse og kontroll: Lagmannsretten understreket at styring kan utøves gjennom tekniske løsninger og algoritmer. Samtidig la retten betydelig vekt på budenes frihet til å logge av og på når de ønsker, og at de ikke har plikt til å akseptere oppdrag selv når de er pålogget. Retten fant at avslagsretten er reell, blant annet fordi budene ikke får fordeler eller ulemper av å takke ja eller nei til oppdrag
På den annen side påpekte retten at når et oppdrag først er akseptert, har budene begrenset handlefrihet: appen strukturerer oppdraget i konkrete steg, og budet må i stor grad følge den digitale «arbeidsflyten». Denne delen av systemstyringen talte isolert sett i retning av arbeidstakerstatus. Likevel konkluderte lagmannsretten samlet med at momentet om styring/ledelse/kontroll ikke pekte entydig i noen retning i helhetsvurderingen.
Utstyr, eksklusivitet og forhandlingsmakt. Flertallet viste også til at budene holder nødvendig utstyr og fremkomstmiddel selv (mobil, klær, sykkel/bil og driftskostnader), noe som taler for oppdragstakerforhold. Videre kunne budene ta oppdrag for konkurrerende plattformer uten ulemper, og de kunne til og med bruke konkurrerende logoer mens de leverte for Wolt.
I motsatt retning trakk det at budene ikke kan forhandle om vederlag eller vilkår, og at de har begrenset innsyn i hvordan vederlaget beregnes. Lagmannsrettens flertall uttalte at dette kan tale for arbeidsforhold, men at momentet ikke alene er avgjørende eller særlig tungtveiende.
Arbeidets art: Retten vurderte også arbeidets art, herunder om budenes arbeid skjer i nær tilknytning til Wolts virksomhet og organisasjon. Wolt har en omfattende support- og driftsorganisasjon, og budene inngår i en organisatorisk sammenheng som kan tale for at arbeidet dekker et permanent arbeidskraftbehov. Samtidig la retten vekt på at rekrutteringen skjer uformelt ved at enhver kan laste ned appen og registrere nødvendig informasjon, noe som isolert sett kunne peke i retning av oppdragsforhold. Dette momentet trakk dermed i retning av arbeidsforhold, men var ikke avgjørende.
Helhetsvurderingen (flertall og mindretall): I den samlede vurderingen kom lagmannsrettens flertall til at budene er selvstendige oppdragstakere, og la særlig vekt på budenes reelle uavhengighet og personlige autonomi – først og fremst kontroll over egen arbeidstid og reell mulighet til å avslå oppdrag. Mindretallet mente derimot at budene var arbeidstakere, og la større vekt på den dynamiske plattformstyringen, manglende påvirkningsmulighet og budenes vernebehov (blant annet HMS og medbestemmelse).
Konsekvenser av dommen og praktiske råd ved bruk av oppdragstakere
Dommen innebærer at Wolt ble frifunnet, fordi lagmannsrettens flertall mente budene er selvstendige oppdragstakere.
Dommen viser hvor krevende det kan være å trekke grensen mellom arbeidstaker og oppdragstaker. At Oslo tingrett og flertallet i lagmannsretten kom til ulike konklusjoner, understreker at dette er et komplekst vurderingstema med reelle gråsoner. Leveringsbudene har allerede varslet at de vil anke saken til Høyesterett.
For virksomheter som benytter oppdragstakere, er dommen en tydelig påminnelse om behovet for bevissthet rundt klassifiseringsspørsmålet og hvilke konkrete forhold som i en helhetsvurdering kan trekke i hver retning. Fordi de ulike momentene kan vektes forskjellig og gi ulike utslag, bør terskelen for å søke juridisk rådgivning være lav ved tvil. Det kan redusere risikoen for etteroppgjør og krav, og samtidig sikre at organisering og avtaleverk faktisk samsvarer med ønsket og lovlig tilknytningsform.
